Lever livet rett og slett
Skal en på tur. Må en kjenne det på kroppen. Journalist-studenter på tur er alltid i farta. Nye ting skal sees. Andre ting skal erfarest. Høyt og lavt. Under og over. Men det viktigste er jo alt alt skal fotograferest og filmest. Vi har ikke teknologiske kunnsaker for ingen nytte. Om noen trodde de var ferdig med Afrika-historiene straks de var kvitt studentene til et annet kontinent tok altså feil.
Mens gradestokken lever på vel over 20 grader, velger å si nærmere 30 grader smiler livet til studentene. Det plaskes i vann og solen steker. Foreleserne prøver å fenge tankene til de ungeferske journaliststudentene som fortsatt sitter med bildet av giraffene i hodet. Mange tanker skal tenkes og mye skal fordøyest. Det pågående valget i det Afrikanske landet Kenya som vi befinner oss i, skal snur omgiveldene på hodet, eller så ble vi værtfall fortalt. Lite å referere hjem om opptøyene enda. Men bare vent. Det er ikke over enda.
Å besøke den tredje verden uten å bli litt snufsete og syk er uhørt. Værtfall ikke virkeligheten. Trøsten er at det er 3/4 år siden forje gang influense satte sitt preg på meg, og nå er jeg bare litt snufsete. Det er dagens glede. Tiltross for at "gjengen" er ute å jaller, passer jeg trygt på Magnhild, som er enda dårligere enn me. Liten trøst det også. Ja, jeg har fått henne i seng. Mens så å si det store flertallet av studenter på tur nyter det gode livet, er det andre som sitter med kontrollen. Greit er kanskje det. Tenk om opptøyene skulle komme i natt. Da kommer mine speiderkunnskaper endelig til nytte, for ikke å snakke om dørvertbeviset mitt.
Livet i en varmere verden
Topp stemning.
Topp folk.
Sol er god. Sola er toppen.
Ja livet i Afrika er herligt. Solen skinner og studentene straaler. Giraffene har det bra, og loevene har enda ikke menget seg med de norske studentene. Ingrid og Cecilie har ikke blitt solbrendt, i motsettning til ganske mange andre. Vi er foedte solguder, som vi selv forklarer det med. Ellers bestiger vi fjell, og plasker litt rundt i poolet. Tenker litt paa jul, men egentlig mer paa dyrene i Afrika, som egentlig ikke har saa saerlig mye aa gjoere.
Sola er god!
Sola er toppen!
Sola er varm og den brunder paa kroppen!
Sola som skinner hver morgen for meg. (og dag og kveld.. frem til syv vaertfall)
Sola i Afrika er best syntes jeg!
Rocke livet helt ut, nesten på tuppen..
Oppvask er bra, følelsen etterpå er bedre. I tillegg til svevemedisin, kan jeg vel påstå at livet ellers også svever nå. Merkelig å tenke på hvordan en ting kan snu opp ned på alt. Også flere ting kan snu opp ned på alt. Skremmendes. Ellers er det kanskje greit, sånn innimellom, om en i allefall er litt forberedt. Jeg og Marit har værtfall stålkontroll, og smiler tilbake til livet. Vi prøver værtfall. Så lenge smilet sitter, kommer vel kontrollen etterhvert.
Så var det denne praksisen som aldri tar slutt. Joda, men i dag er dagen før dagen. Ganske trist å tenke på at jeg har laget min siste sak for Krisiansand TV (KTV på studentspråket) og den mer profilerte radiokanalen Gimra. For dette var siste gang. Aller siste gang. Eller.. en på-krevd live reportasje i morgen da, men sånn utenom den ligger nå en større verden for våre små føtter. Kanskje er det bare mine føtter som er små, men verden er værtfall uten grenser. Visjonene er store. Kanskje ikke fult så klare, men uten tvil, for vi som er i kjerne da (å Ja jeg regner meg selv for å være medlem der) finnens det ingen hindringer for hva vi kan utrette i verden. Værtfall Europa. I såfall Norge. I minstefall Møre og Romsdal. Men en skal så absolutt ikke undervurdere distriktskontorene og arbeidet på det lokale. Kontakt med mennesker, finne og høre de gode historiene. Spionere litt på naboen. Finne ut hva mer som skjer på pappas jobb enn kakene i lunsjen. Jobben må gjørest, og jobben må gjørest godt! Lenge leve Møre og Romsdal! Den beste personen og plassere der er nok meg. Ikke underlig nok skal jeg tilbringe noen uker i distriktsredaksjonen i min hjemby. Under allmennkringkasteren Norsk Riks Kringkastning, mer kjent som NRK. Iveren etter å begynne er stor. Når jeg tenker på de store avsløringssakene mine kribler det i magen. Som ung reporter må jeg jo også være idell til å dekke konserter og andre happninger innimellom. Det blir wildt. Jeg skal rocke byen og fylket. Værtfall byen.
Jeg er fortsatt ung og må dra nytte av det. I motsetning til Thomas som allerede har passet 21 år, er klokken blitt så mye at han konkluder med å ta kvelden. Jeg derimot, ung og rask (ikke den siste av de siste værtfall), frisk og kvikk (nesten heilt frisk), en ny generasjon er på vei.
Jeg sovnet etter skolen og er ikke spesielt trøtt.. enda.
I dag var jo den nye dagen i epoken min.
Kanskje er det andre dagen i epoken alt endrer seg.
En skal værtfall ikke se bort fra det.
Se aldri bort fra noe er egentlig konklusjonen.
Eller jo.. Ikke alt er like relevant!
Vi har jo ikke tenkt å slite oss helt ut.
Kanskje neste gang.
Skal du besøke cecilie t helga?
I en periode nå har min mor vært litt mer ivrig på meldingsfronten, som egentlig bare preges av ren nyskjerrighet fra hennes side. Innholdet viser preg av spørsmål over enten livsstil eller nåværende gjøremål/ evt. kommende gjøremål, alt etter tidspunkt på dagen.
Det har eksisterer en hvis anelse om at dette ikke er meldinger som nødvendigvis er tilpasset hennes yngste datter, nemlig meg, men at det rett og slett er en melding som går rundt. Ettersom vi i dagens melding følte vi fikk en ny bekreftelse på dette. Spørsmålet var følgende:
Skal du besøke cecilie t helga? (Ja forkortelsen
t er det jeg som har hatt en finger med i spillet om.. Med mine kjennskaper til det yngre miljøet her rundt om i landet, som jeg foreløbig har relative ferske forbindelser til, har jeg av den grunn har jeg også fungert som tolk for det mer eller mindre kjente ungdomsspråket som raver rundt i land og strand i enkelte
settinger)
Men undringen jeg sitter igjen med var om det snart var på tide med litt kvalitetstid med meg selv.. eller om det var en annen mening med den omtalte meldingen? Skulle tro at jeg hadde bedre kjennskap til primære ønsker og den indre Cecilie enn mor, men hvem vet, kanskje mor vet?
Om problemet var å finne riktig telefon nummer, og det iherdige ønsket om ikke å la arbeidet med meldingen gå til
spille, vet jeg at familiens nærmeste medlemmers mobilnummer alltids kan lesest fra baksiden på telefonen, klistret godt på med sykehusteip. Har jeg vært en nødløsning denne gang? Litt skremmendes å tenke tanken.. Om det ikke skulle være noen praktiserende hjelp med dagens nye hurtigtaster og mobilens store teknologiske utvikling, for ikke å snakke om det store forbedringpotensial som har foregått over mange år være en hjelpe til å sende
beskjed mottat til riktig person vet ikke jeg, kanskje neste gang..
Ellers ønsker jeg å gi litt kred til vår vesle Helge som under dagens reportasjeseminar, iherdig prøvde å felle Asles reportasje, med velkjente kommentarer fra studentevalueringsrundene. Med Siris støtte til Asle, måtte Helge se seg slått.
Men som Siri sa så er det nå som vi er unge vi har muligheten til å sjokke andre (byråkratene og andre skumle mennesker) med vår kunnskap og utrette rettferdighet i det Norske samfunnet. Husk det du Helge! Power!
Ellers der det den store dagen for påfyll av turistvaksinen min, starten på malariatabelettene og en ny dag med svevemedisinen min.
Men med dagens innstilling så går jeg lysere tider i møte;
Det ordner seg nok..!
En gledelig dag.. Nesten som julen.. Men ikke enda..
Om jeg ikke har nevnt at jeg er singel før, kan jeg vertfall nå nevne at jeg både er ei singel jente med julekjole og passende sko klar for en hver anledning.
Begrunnelse: Jeg skal som nevnt til et annet kontinent, og synge den kjente barnesangen; Dyrene i Afrika! .. og kline med en giraff. Værtfall se en løve brøle!
(Tar til meg kritikk over en ikke helt leservennlig side, for enkelte;
Begrenser meg på tekst og tanker denne dagen)
Har uansett så ikke mange gledlige tanker i dag;
Cecilie skulle danse i dag.
Cecilie har vært å hentet mer smertestillende.
Cecilie må nøye seg med å sitte i salen i morra.
Cecilie skal glede seg over gjengen alikavel.
Cecilie skal værtfall gjøre et forsøk.
Et godt forsøk.
Kvelden i kveld skal værtfall slukke tørsten litt..
Store teknologiske muligheter
Ønska bare å vise mine nye kunnskaper innen dataverdens store teknologiske muligheter.
Ønsker alle en fortreffelig god helg.
Og go bedring til dere alle.
Overstyrt
Bieffekter er en realitet for mange. I denne perioden er det min tur. Og nei det er ikke snakk om Malariatabeletten, for de har ikke sin oppstart dato før kommende mandag. Men min kjære studentlege gav meg rikelig med avslappningsmiddler som skal kurrere min senebetennelse i dyrbare rygg. For ei lita jente som ikke er så veldig stor, heller ikke spiser så veldig mye lot dette seg merke på den ellers så normale hverdagen. Det har fører til noen mer eller mindre komiske situasjoner på min egen bekostning. For å nevne noe; svimling, boming på stoler, ting faller sabla fort i bakken, en redusert reaksjonsevne, sanseforstyrrelser (kan nevne hørsel og litt uklart syn) og snøvling preger nå min vakre sunnmørsdialekt. Andre påstår dette bare framhever dialektens særpreg, et utsagn jeg ikke finner meg i å støtte.
Andre bivirkninger jeg er ops på er; overfølsomhetsreaksjoner (jeg tenker da ikke på astma el allergiskereaksjoner som ble nevnt på esken) hukommelsesforstyrrelser føler jeg kan påvirke Afrika-pakkingen min (ja jeg skal bruke det bra til avreise), desorientering.. nja.. dette er sånn enten eller føler jeg.. om noen skulle ordner det slik for meg at jeg får med meg det jeg må, kan jeg under tvil godta denne (men som singel, ikke evig singel nei.. er det ingen som har påtatt seg ansvaret ovenfor dette), mareritter kan skape problemer i min tankefulle verden, sykdommer i hjertet og akutt nyresvikt kan føre til død. Ikke ønskelig. Har ikke kysset noen giraff enda. Heller ikke lært meg å surfe, noe jeg ikke forventer å lære i Afrika.
For å stresse noen har jo jeg begynt å danne tanker over neste år. Kanskje ikke alle like seriøse tanker. Ikke det at jeg har gitt de opp.. For alle del.. Men kanskje neste gang.
*Jobbe 1/2, Reise 1/2.
*Acta ungdomsarbeid. Noen må gjøre en forskjell
*Leike student med mål og meining. One step closer..
*Leike selvstendig i utlandet. One step up..
*Eksperiment med Dokumentar produksjon. Egentlig bare for morro skyld.
-Eller om det ikke skulle la seg gjennomføre; annen produksjon. Nødløsning vil noen kalle det.
-Det viktigste er jo å lære av feilene.
Underprioritert:
*Det var denne Politihøyskolen da.
*Danser har jo jeg alltid vært. Liten og nett som jeg er burde jeg jo mestret dette. Talent? Hæ? Essda..
*Talentet mitt innen korpsmusikken burde jeg spilt videre på. Så absolutt.
*Kor var jeg også innom noen år. Kan nevne 2 soloer omtalte soloer. (Ein nynorsk song/ Eng.)
*For ikke å undervurdere mine speiderkunnskaper og generelle kunnskaper innen det feltet burde ikke gå tapt i generasjons skiftet.
*Så var der denne Politihøyskolen da. Skal ingen glemme at jeg vurderte det??
*Leder har jeg jo alltid vært. Værtfall i følge meg selv. Eneste Lars Kristian som ikke støtter meg.. Kvifor?? Ingen vet.
Konklusjon: Mange strenger å spille på skaper musikk.
En iherdig ære til noen
Selvom jeg ikke får til å lage link-liste på bloggen på stående fot, er det ingen grunn for å undervudere mine data kunnskaper. Føler ingen sterke behov for å ha det svart på hvitt at jeg har venner, og jeg føler egentlig ganske mye.
I dag føler jeg mest smerte da.. men takket være smertestillende svever jeg på en rosa sky så lenge det sirkulerer i mitt kongelige blod. Mange av tankene mine går til mine kjære kollegaer på skolen som arbeider iherdig for Gimlekollen Radio, også kalt Gimra. Mens andre sliter noen svetteperler for kanalen KTV, Kristiansand TV (Lokalsendt hver fredag i auditoriet på Mediehøgskolen Gimlekollen.. også kjent som Homokollen) Noe som minner meg på en hvis buttens jeg ikke har mottat.
I går kveld var det sosialt samvær for lærere og studenter tilknyttet Radio- Tv klassen, vel og merke de med litt høyere terskel på skolen, ja jeg refererer til andre klassingene. Vi var samlet hos Roy Emanuelsen, og hadde en trivlig stund. Blant Afrika effekter og grillmat gjorde mange seg bilder om en kommende studieopphold, mens andre revurderte sine absurde ideer om Kreta-tur.
Selvom om jeg ikke følte meg blant de topp 10 mest sosiale vesnene tilstede, hadde det vært en nedtur og ikke kunne meddelt i happningen.
Ellers var det jo onsdag og ikke ringere enn LOST kveld. Jeg trosset mitt søvnig værende og levde meg inn i Jack`s verden. Min facinasjon for Jack`ane er stor. Da mest Jack Bauer slår ingen, men Jack2 tar innpå.
Onsdags eksisterendes fanklubb: under navnet LOST Girls
(Foreløbig bare Rigmor og meg, men vi holder gjevnlig opptaksprøver.)
Konklusjon: Noe er bare verdt å få med seg.
Ei framtid i sikte
Mye tid hjemme kan føre til eksperimentering.
Blogg har vært mye omtalt i mine omgangskretser den siste tiden,
og selvom jeg har laget flere blogger uten oppfølging..
Føler jeg tiden nå er inne for et nytt forsøk.
Status:
*Sykemeld fra internpraksisperiode, grunnet senebetennelse i ryggen.
Kommende:
*Et plystrende eksperiment
*Studietur til Afrika kontinentet
*Eksamensfri periode fører til andre tankersperiode
*Juleferie fører alltid med seg noen historier
*Eksternpraksis i NRK Møre og Romsdal kan føre til episoder
Altså ingen grunn for ikke å henge med i svingene her på gaarden.
Livet skal presenteres som ei snor med perler.
Mens gradestokken lever på vel over 20 grader, velger å si nærmere 30 grader smiler livet til studentene. Det plaskes i vann og solen steker. Foreleserne prøver å fenge tankene til de ungeferske journaliststudentene som fortsatt sitter med bildet av giraffene i hodet. Mange tanker skal tenkes og mye skal fordøyest. Det pågående valget i det Afrikanske landet Kenya som vi befinner oss i, skal snur omgiveldene på hodet, eller så ble vi værtfall fortalt. Lite å referere hjem om opptøyene enda. Men bare vent. Det er ikke over enda.
