Trøysam; se morsom

Vi strekker oss mot stjernene..

-kanskje solen..

Ettersom jeg stod opp med godt mot i dag, for deretter å finne ut at skoledagen ikke startet før senere på dagen. Oppe var jeg værtfall..

Etter helgens inspirasjonshelg med den kreative gjengen er tankene i sving. Etter veiledningshjelp fra David er forståelsen større. Etter nattens meldingssamtale med Eivind ang Skjærgårds er gleden større. Jeg ser fremover.. Men blir slått tilbake med hovedprosjekttanker.. Men jeg er sterk. Sterkere enn noen gang. Men sterk nok..

Mange har vært involvert i mitt tankeunivers som omhandlende "neste år." Ønskene er mange. Mulighetene er større. Klarheten står det desto verre til med. Hvor vil vinden ta meg.. Jeg vet egentlig hva jeg vil.. Jeg vet også hva jeg bør..

Jeg leste i en artikel i et kristen gratisblad jeg fikk her om dagen under tittelen; Alle leder noen. Hvem leder jeg? Etterfulgt kom undrinen min; er dette nå egentlig postitivt eller negativt? Hvor står jeg? Overalt har jeg en rolle. I familien hjemme, i vennegjengen, på skolen, på bussen..? Vi preges av samfunnet rundt oss, men preger jeg noen.. Ikke har jeg småsøsken jeg kan manipulere.. Ikke har jeg mindre søskenbarn på pappas side.. Har noen på mamma sin side da.. Ellers har jeg så og si alltid vært minst.. (Når tilåmed de yngre søskenbarna mine passere høyden min undrer jeg ..) Og tilværelsen så ikke ut til å endre seg når jeg flyttet til Kristiansand med klart hode og mål. Det er blitt min rolle. En rolle jeg kan kjenne meg igjen i. Det er trygt.

Jeg ønsker å være av betydning. Det er et stort mål. Det vanskligste er å ta ansvar for egen utvikling. At jeg faktisk må utvikle meg. Jeg går mot slutten av studiet mitt og verden ligger for mine føtter. Jeg kan gjøre det jeg vil. Jeg kan reise hvor enn vinden tar meg. Jeg kan surfe på bølgene. Jeg kan danse med livet. Jeg kan leke meg gjennom alvoret. Jeg må jo ikke nødvendigvis reise så langt for å være av betydning.

posted by Southwally @ 10:25 a.m.